Vi starter med rommet, ikke utstyret
Når en deltaker kommer til kurset og spør hvilket kamera de bør kjøpe, begynner vi et annet sted: med rommet. Jeg ber dem ta med to eller tre bilder av stedet de faktisk skal sende fra, gjerne et hjørne av kontoret, et møterom eller et lite rom ved siden av. Kameraet er det minst interessante spørsmålet før vi vet hva som er bak personen, hvor vinduene står og hvor stor avstand det er til veggen.
Vi går gjennom bildene sammen og peker på det som vil havne i bildet. En døråpning bak ryggen gir ofte folk som går forbi. Et vindu rett bak skaper silhuett. En hylle med permer ser travelt ut. Slike observasjoner tar ti minutter og sparer deltakeren for mange timer med prøving senere. Først når rommet er forstått, snakker vi om hvilken type kamera som passer.
Høyden og avstanden bestemmer mer enn modellen
Det mest praktiske vi gjør, er å flytte kameraet. Mange har webkameraet i toppen av en bærbar skjerm som står lavt, slik at bildet tar opp i haken og taket. Vi løfter skjermen, ofte med noen gamle bøker eller en enkel stativfot, til kameraet står i øyehøyde. Det er en liten endring som gjør at blikket treffer seerne i stedet for tastaturet.
Avstanden prøver vi ut på stedet. Cirka en armlengde og litt til gir et utsnitt fra brystet og opp, som fungerer for de fleste briefinger. Vi tar en prøvefilming på tretti sekunder, spiller den av og ser på den uten lyd. Ser personen liten og fjern ut, flytter vi nærmere. Ser det trangt ut, går vi tilbake. Deltakeren gjør dette selv, så det sitter igjen etter kurset.
- Kameraet i øyehøyde, ikke under haken
- Omtrent en armlengde og litt til
- Prøvefilm tretti sekunder og se den uten lyd
Utsnittet sjekkes mot en enkel liste
Når kameraet står riktig, setter vi utsnittet. Vi bruker en kort liste som deltakerne skriver ned. Det skal være litt luft over hodet, men ikke en hel hånd. Øynene bør ligge omtrent i øvre tredjedel av bildet. Skuldrene skal være med, og personen skal ikke ligge helt i midten hvis bakgrunnen er skjev.
Vi ser også på det som ikke er ment å være med. Et halvt skjult skilt, en kabel som henger ned eller en jakke på knaggen trekker blikket vekk fra den som snakker. Deltakeren går bort og rydder, og så tar vi bildet på nytt. Det virker nesten for enkelt, men det er her mye av forskjellen mellom et tilfeldig og et rolig bilde oppstår.
Det vi gjør når bildet likevel ikke sitter
Av og til fungerer ikke utsnittet uansett hvor vi flytter kameraet. Rommet kan være for smalt, eller skrivebordet står slik at personen må sitte skjevt. Da prøver vi å snu hele oppsettet i stedet for å kjempe mot det. Å flytte skrivebordet nitti grader kan gi en hvit vegg som bakgrunn og mer avstand til kameraet.
Hvis det fortsatt ikke går, er det en grei beskjed å gi at rommet ikke egner seg til faste sendinger. Da hjelper vi deltakeren å se hva som finnes av alternativer på kontoret, for eksempel et ledig møterom som kan settes opp på samme måte hver gang. Vi lover ikke et pent bilde fra et rom som ikke gir plass til det.
Merk plasseringen så den kan gjentas
Det siste vi gjør, er å gjøre oppsettet gjentakbart. Når kameraet og stolen står riktig, setter vi små merker med maskeringsteip på bordet og gulvet, og tar et bilde av hele oppsettet. På en enkel utstyrsplan skriver deltakeren ned høyde, avstand og eventuelle innstillinger i programmet.
Poenget er at neste briefing ikke skal begynne med gjetting. Hvis noen har flyttet på stolen eller skjermen, ser man det på merkene. Planen kan henge ved sjekklisten, slik at en kollega kan sette opp det samme uten å ringe deg. Dette er det vi mener med praktisk læring: det som blir laget i kurset, brukes igjen på kontoret.
- Teipmerker på bord og gulv
- Bilde av hele oppsettet
- Notert høyde, avstand og innstillinger
Hva deltakerne tar med seg hjem
Etter økten har deltakeren et kamera som står riktig, et utsnitt de selv har vurdert og en plan de kan følge. Mange sier at det som overrasker dem mest, er hvor lite det handler om dyrt utstyr og hvor mye som ligger i plassering og orden. Et enkelt webkamera i riktig høyde slår ofte et bedre kamera som står for lavt.
Jeg pleier å avslutte med at deltakeren gjør en siste prøvesending til seg selv og ser den med friske øyne dagen etter. Da oppdager man ting man ikke la merke til i øyeblikket. Er bildet fortsatt rolig og ryddig, er oppsettet ferdig. Hvis ikke, justerer man ett punkt og tar det på nytt.
Det vi gjør med kamera og bildeutsnitt, er ikke komplisert, men det krever at man tar seg tid til å se på det man faktisk sender. Start med rommet, løft kameraet til øyehøyde, sjekk utsnittet mot en kort liste og merk plasseringen. Da blir hver briefing like ryddig som den forrige, uansett hvem som setter opp utstyret på kontoret.